Nedoverbakke

Jeg var på sykehuset idag for å se pappa for første gang siden han ble lagt inn natt til søndag.

Det er noe av det verste jeg har opplevd. Han er et sted mellom levende og død – det eneste han klarer å fokusere på er å puste. Lungene er fylt med vann, mat må han få intravenøst og urin gjennom et kateter. Et menneske så fraværende psykisk men likevel i en kamp om å klare ett innpust til, ett åndedrag… Det har jeg aldri å sett før.

Å se sin egen far slik er grusomt. Jeg vet ikke om han noen gang vil komme tilbake igjen, bli tilstedeværende. Det høres grusomt ut, men et menneskeliv, en person – det er verdt mer enn å holde han i live kun for vår skyld. For at familien kan få ha ham litt mer. Kanskje jeg så faren min for siste gang på lørdag, før han ble lagt inn.

Det har gått fra å være mellom 6 mnd til 1 år igjen til å bli maks 6 uker. Hva jeg tenker om det trenger jeg litt mer tid til å forøye informasjonen til før jeg vet noe mer.

Reklamer

En lørdagskveld

20:00

Pappa strever med å få i seg middagen og mamma må skjære opp maten i små terninger.

22:00

Smertene begynner å komme igjen og han klarer kun å ligge. Da er smertene på et høyt nivå.

23:30

Ambulanse blir ringt. Ambulansekvinne sier hun har vært hos oss før. Vet ikke om den setningen er mest trist eller kanskje litt koselig. De har ikke sterke nok smertestillende med seg sier de.

00:00

Båren står klar og han blir kjørt til sykehuset. Kun over helga sier ambulansemann. Det tror jeg ikke.

Nesten 3 uker hjemme – og så tilbake til sykehuset igjen. Det her er faktisk ny rekord.

Å vente på døden

Faren min har mellom et halvt år og 1 år igjen å leve. Han har som regel smerter og trenger konstant lufttilførsel. I løpet av 6 mnd har han hatt flere lungebetennelser enn jeg kan telle på en hånd. Det sier seg selv at vi, som familie, er lite fleksible og mulighetene for å gjøre noe sammen er ikke mange.

Det føles ut som om både faren min og jeg venter på at han skal dø. Å si noe slikt er grusomt, det vet jeg. Men det er slik det er. Noen ganger kan jeg gråte meg i søvn av tanken – å se faren sin gå fra å være oppegående og tilstede til å være så og si lenket fast til enten en seng eller en stol. Å bli andpusten av å si et par setninger, behøve hjelp for å vaske seg, gå på toalettet eller kle på seg.

Noen ganger tror jeg han vil dø selv. At han rett og slett ikke orker mer. Det kan være alt fra å «glemme» å ta medisin, ikke spise eller drikke nok. På mange måter kan jeg faktisk forstå ham. Tenk å leve med en utløpsdato.

Min historie

Jeg har valgt å starte en blogg om min fars kamp mot kreft.

Pappa fikk diagnosen høsten 2014. Agressiv lungekreft med spredning. Jeg hadde akkurat vært på ferie med en vennine og fikk beskjeden av moren min da hun hentet meg på Nationaltheateret sent på kvelden. Jeg forsto naturligvis at dette var en konsekvens av hans røyking gjennom 40 år. I tillegg har han hatt KOLS i et par år. Så at pappa har vært i litt dårligere form enn andre fedre gjennom barndommen har jeg vært vant med.

Men det utviklet seg raskt. Han gikk fra å være en relativt normal bygd mann, dvs. høy og slank med litt ølmage til nå, et halvt år senere, å nesten være som en skinnpose med noe bein. Han må ha konstant lufttilførsel som gjør hele familien svært lite fleksibel. Å reise noe sted er umulig. Han har store smerter, i rygg, hofte, armer. Hele kroppen. Å gå på toalettet er en treningsøkt i seg selv.

I løpet av 6 mnd har det vært mye inn og ut av sykehus, mye frustrasjon, mangel på informasjon og følelser som ikke selv vet hvordan de skal reagere. Derfor startet jeg denne bloggen, som en selvhjelpsdagbok gjennom hele denne kreftkampen. For som datter av en far med kreft, så er jeg faktisk også syk. Jeg er indirekte kreftrammet. 

Blogglistenhits